Fra Vuggen Til Graven

Skikk og Bruk, Tro og Overtro

  Jul:

    Jula var, som nå, årets store høytid og fest. Da måtte der ikke mangle noe hverken i skap eller gryte, så sant der fantes en utvei til å skaffe seg noe av livets goder, til klær, til mat og til drikke. Man småsultet seg gjerne gjennom adventa for å ha desto rikeligere å varte opp med i helga, man sløyfet således nonmaten, om en ellers bar frykt for at det skulle komme til å skorte med maten i jula. Jul turte man både vel og lenge, helt til tjuendedagen, 13. januar, som kaltes kjerringjuldagen, — for da var alle mannfolkene reist til fiske, og kvinnene tok da «innspurten» alene, med sterk kaffe og restene av julematen. Men så var det også slutt, og det bar for alvor til igjen med rokken og veven. Natten til juledagen — julenatta — satte man stål for alle dørene, og særlig for fjøs- og stalldør, for å beskytte seg mot trolske vesener, som da var på ferde med særlig ihug. Havfrua ville da gjerne ta seg en ridetur, og var så ikke stalldøra «forsikret» med en stålgjenstand, tok hun hesten ut til et stort ridt. Det hendte mer enn en gang at en fant hesten drivende våt av svette juledags morgen, og så viste en hvem som hadde brukt den. Det var havfrua som hadde sprengridd den. — Juledags morgen gikk husmora selv som den første i fjøset, for å overbevise seg om at alt var i orden. Alt som skrømt var hadde særlig frie tøyler i jula, og da fornemmelig julnatta. — En kone på Opdøl hadde, fortelles det, en ku i sitt fjøs som aldri ville stå botten på båsen, hvordan en så festet den, neste morgen gikk den løs og ruslet omkring mellom de andre kyra. En juledags morgen gikk kona ti! fjøset, og hadde en nøkkelhank med seg, og kua var som vanlig laus. Da slo hun den med nøkkelhanken over mulen og sa: «Du e laus i dag også, som du pleier å vær, men fra nå av skal du være botten», og siden kom den seg aldri laus av lenken. Det viste seg å være en huldreku, og huldra måtte gi tapt etter at der var tryllet med nøklene, men hun forbeholdt seg å hente kalven som kua fikk. Da kua kalvet, kom den ikke bare med en kalv, men med noe annet også, som vår meddeler nå ikke kan huske hva var, om en hauvore (en hank torskehoder) eller noe annet. Jo, huldra hentet kalven, så den fikk da litt igjen for kua den hadde mistet. — Siste søndagen for jul var skittensøndagen, og lille juleaften skulle juleskåka utdeles. En la bjørkekvist i sengen til den en ville gi juleskåka, så før en la seg lille juleaftensnatta, måtte en se godt etter i senga. Det var helst gutt som ga jente skåka, eller jente gutt. En kunne også gå rundt i gårdene og gi juleskåk denne natta, ved å trenge seg inn på rommene og denge den en ville ha løyer med og erte. Den kvelden guttene var ventendes i slikt besøk, satte jentene krok for dørene. Det var også slik at den som ble vekket for juleskåka måtte gi noe til den som kom. Det var en skam om den som med skåka gikk, måtte gå tomhendt.

    Var noe arbeide ikke blitt ferdig til jul, ved rokken, i veven eller bundingen, så ble det fortrollet, der kom «julgeit» i det, eller julmit. En jente som var sur og treg av seg, kalte man ei julgeit. — Også julebukken var ute og gikk i jula. Den skremte en ungene med. Kom de ikke inn til rett tid ved kveld, kom julebukken og tok dem. — En måtte ikke gå i andres hus 1. juledag, så ble en kalt «Jul-Petter» hele resten av helga. — Julenatta skulle en helst brenne lys i fjøset, for å holde det vonde borte, og det var bra om en tok litt av julegrauten og blandet i kudrikka, så ville intet galt hende i fjøset — Ville en vite om noen av huslyden kom til å dø i årets løp, gikk en fra frokostbordet juledags morgen og rundt huset tre ganger mot sola, og den tredje gangen så en gjennom vinduet inn på stua, der folkene satt. Den som da satt der hodeløs var feig, og satt der en hodeløs person i den nyfiknes plass, var det han selv som kom til å dø snart. — Sprang en rundt huset 3 ganger med grauttvora juleaften, fikk en se kjæresten. — På en korsvei kl. 12 julenatta kunne en ønske å møte hvem en ville, og den en ønsket møte måtte komme, enten levende eller død. — Nisser og den slags hadde en mindre med å gjøre her, iallfall er det ingen særlige fortellinger om den her fra bygda, og heller ikke var det skikk, ikke alminnelig i hvert fall, å henge opp kornnek til småfuglene, kanskje fordi her ingen spurv var vinters tid. Det er nok for værhardt for den her. Det heter likevel at kornband ble hengt opp til småfuglene, for så ble det godt kornår, ifølge en tradisjon her i Buksnes.

    Juletre bruktes ikke. Men det var meget av mat og drikke og dans. Men ikke bare dette — og all mulig slags overtro. Nei, der var også tro, flittig kirkegang og strengt overholdt andakt i hjemmene, med lesning og salmesang. Og så alle julebesøkene av slekt og venner, som kom, som overnattet og som pratet sammen under parafinlampens skinn. Og gjestfriheten hadde nesten ingen grenser. Vi hører om Petternella Nilsdatter på Uttakleiv, f. 1788, at hun alltid hadde smørkvartelet fullt til jul, men før helga var endt. var det botten i været. Det var mange besøkende i hennes hjem, og velkommen var de alle. En jul hun hadde hatt mange besøk, ville hun over fjellet for selv å gå i besøk. Men på høgfjellet møtte hun et følge som skulle til henne, og så var det ingen annen råd, Petternella måtte snu; men hun var nok ikke akkurat i godlag den gangen.

    Og som hos ho Petternella, slik hos de mange i bygda i hine tider. Julen var møtetiden, mattiden og den store fests tid, og helga varte både vel og lenge. Det var så mange besøk en skulle gå i, og så mange en skulle ta i mot, av slekt og venner fra den hele bygd, og fra nabobygder med. — Men Kyndelsmesse-Knut jager jula ut, heter det i et rim, som tyder på at helt ut til den tid varte jula — iallfall dens etterdønninger. — Men så var det den grå hverdags tid igjen. Lenge hadde den vart, jula, men så er det jul også bare en gang om året.