DA BRURSTOLBRURA BLE RASENDE

   Nede i Ballstadfjellet bodde det ei jomfru, som var kommet så pass opp i årene, at hun på liv og død ville gift seg. Da det ingen friere fantes, så måtte hun selv ut å se etter en ektemake, og hennes øyne falt på mannen i Himmeltindene. Straks strøk hun av sted og fridde til ham, men fikk nei.  Endelig lyktes det henne finne en passende parti, og så gikk hun øyeblikkelig i gang med å stelle i stad til bryllup. Til brudesteik hadde hun røvet en vakker ung pike oppe fra Buksnesbygda. Denne piken var forlovet, da kjæresten hennes fikk høre om ranet og hva som sto på, var han ikke større reddharen, enn at han på stående fot bestemte seg for å hente sin hjertenskjære og berge henne fra brursteikgryta. Det høvde så bra , at da han kom nedover til Ballstadfjellet, var hun som brur skulle bli ute for å invitere bryllupsgjester. Kjæresteparet la ivei som best de kunne, men de var ikke kommet lang vei før jomfrua kom tilbake og oppdaget at steika hennes var forsvunnet. Rasende begynte hun å ransake sitt hus for å finne den vakre mø, og så grundig gjorde hun det, at hun kastet ut både brurstolen og brurfatet. Brursyolen, ja den vet vi jo alle hvor den står, og brurfatet (fiskefatet) ligger som kjent i sundet like nedenfor stolen. Mangt et tareknippe er siden skåret under vårs bunød i det fatet. Da jomfrua hadde rast fra seg heime, fikk hun øye på de to rømlingene og satte etter dem. Først forsøkte hun å ramme dem med stein. Hun grep kraftig til, men var ikke sterk nok til å få revet løs et stykke av berget nede ved Brurstolfoten. Den dag i dag kan en tydelig se hennes grep i berget, gropene etter en hands fem fingre. Mer og mer rasende grep hun til den siste utvei for å få stanset rømlingene; hun spente for storoksen sin og ville forsøke å trekke sørparten av Buksnes fra den nordre del, og det var nærpå det hadde lykkes, - det var bare en «tåg» land igjen mellom Storeidet og Lilleeidet, men så orket ikke oksen mer av slitet. Nå ble den vordende brur gram i hu, hun slo til oksen under øret , og så hart at dens hode skvatt lang vei og falt ned i Brurstolsundet, og navnet «Okshaue» bærer det den dag i dag. Blodstrømmen fra oksen sprutet vestover Nålsundet og ligger der stivnet som små skjær. Da alt var mislykket for henne gikk hun opp på Ballstadfjellet – kanskje for å gråte ut sin sorg og gremmelse; men da Himmeltindmannen fikk se henne, tenkte han: Kommer hun nå igjen denne friarførkja, og så grep han en langvoren stein for å kjyle i henne. Just som steinen var underveis, kom morgensola, og da mister all trollskap sin makt. Steinen falt ned på Storeidet, hvor den ble stående med ene enden nede i jorda. Den stod på Hammergården enda så sent som i 1850-60- årene og var som en bauta. Den samme morgensola ramte også brura sjøl, iført hele sin brurstas, slør og krone, og så stivnet hun til stein.