Øystein Magnusson

Forfatter: Claus Krag

 

   Øystein 1 Magnusson, død 29. august 1123, dødssted Hustad i Fræna, Født omkring 1088, nøyaktig fødselsdato og fødested er ikke kjent. Norsk konge. Foreldre: Kong Magnus 3 Olavsson Berrføtt (1073–1103) og en ukjent lavættet kvinne. Gift med Ingebjørg Guttormsdatter. Halvbror av kongene Sigurd 1 Magnusson Jorsalfare (ca. 1089–1130), Olav Magnusson (ca. 1100–1115) og Harald 4 Gille (ca. 1102–1136) og angivelig av Sigurd Slembe (død 1139); morfar til Olav Gudbrandsson Ugjæva (ca. 1150–1173):

 

   Øystein Magnusson var norsk konge i hele 20 år, og i forhold til denne lange regjeringstiden er det påfallende lite vi vet om ham. Det har i hovedsak sammenheng med at han ikke gjorde seg bemerket gjennom krigerske bedrifter – slikt som skaldene diktet om og sagaforfatterne bygde på i sine beretninger. Ennå var den “sivile” administrasjonen i riket lite utviklet og frembrakte ikke dokumenter i tilknytning til en konges fredelige innsats. Det de senere sagaene forteller om Øysteins regjering, er også for en vesentlig del preget av rent litterære motiver.

 

   Øystein ble konge ved farens død sammen med brødrene Sigurd og Olav. Alle brødrene hadde forskjellig mor. Sigurd var 1–2 år yngre enn Øystein og Olav mer enn 10 år yngre. Sigurd og Øystein var reelle samkonger, mens vi ikke hører noe om Olav som konge. Tidlig i sin regjering, kanskje med én gang, skal Øystein og Sigurd i en retterbot ha avskaffet forskjellige avgifter til kongen (blant dem en rekke såkalte “gaver”) som stammet fra det danske styret i Norge 1030–35, og de skal på den måten ha blitt svært populære. Et samkongedømme innebar ellers at kongene delte en felles kongemakt, mens selve riket ikke var delt med faste grenser. De første årene skal Sigurd særlig ha oppholdt seg i Viken, mens Øystein satt på Vestlandet og i Trøndelag.

 

   Gjennom korstoget til Det hellige land 1108–11, som en rekke skalder diktet om, vant Sigurd Jorsalfare et stort ry som krigerkonge. Dette gav i neste omgang sagaforfatterne en kjærkommen anledning til å kontrastere de to brødrene – etter faste og nokså stereotype mønstre som vi finner mange steder i sagalitteraturen – som henholdsvis “krigerkonge” og “fredskonge”. Særlig har Snorre med stilistisk (og psykologisk) mesterskap utnyttet disse sjablonene i sin berømte “mannjevning” mellom de to kongene: Sigurd skryter av sine militære ferdigheter og sin innsats ute, mens Øystein holder imot at han var hjemme og bygde landet – reiste kirker, stod for havneanlegg og trygget seilleden, noe som var “mer til gagn for riket” enn at “du [Sigurd] slaktet blåmenn til fanden”.

 

   Snorres meddelelse om at Øystein fikk lagt Jemtland under den norske kronen, mens Sigurd var på korstog, gjennom rause gaver, avtaler og diplomati (skjønt uten at overhodet noen konkrete opplysninger anføres), inngår i det samme sjablonaktige og stereotype mønsteret, som fredskongens form for erobring. Men denne “erobringen” svarer neppe til historiske realiteter. Alt vi ellers vet, bl.a. fra andre litterære kilder, tilsier at Jemtland først kom under den norske kongens herredømme 70–80 år senere, på Sverres tid.

 

   Det vi leser om Øystein i forbindelse med Sigurd Ranessons prosess, er også formet etter de samme litterære sjablonene og har liten kildeverdi. Derimot gir en av de eldste sagaene, Theodoricus' kongekrønike på latin fra ca. 1180, en del konkrete opplysninger om Øysteins byggevirksomhet som kan virke plausible nok og som gjentas og utdypes i senere sagaer.

 

   Øystein ser ut til å ha vært særlig aktiv i Bergen, og mye tyder på at han betydde mer for byens utvikling enn Olav Kyrre (som sagaene gjør til byens grunnlegger). Blant annet flyttet han kongssetet fra Alrekstad (Årstad) til Holmen ytterst i Vågen, og her oppførte han en kongehall som ifølge Snorre var den staseligste trebygning som var reist i Norge. Videre lot han bygge Nikolaikirken som en kirke for bybefolkningen. Det er også på det rene, slik Theodoricus sier, at Øystein grunnla Munkeliv kloster, som han utstyrte med et stort jordegods.

 

   Kongens interesse for Bergen hadde etter all sannsynlighet sammenheng med den økonomiske utviklingen på begynnelsen av 1100-tallet. Engelske kilder bekrefter at tørrfiskhandelen, hvor Bergen ble et knutepunkt, nå var i gang, og en samtidig skaldestrofe av den senere orknøyjarlen Ragnvald Kale forteller om skipsfart mellom Bergen og Grimsby i Øst-England på denne tiden.

 

   I denne sammenhengen har det også betydning at kildene knytter Øysteins navn til lofotfisket. Retterboten de tre samkongene utstedte (se ovenfor) nevner en moderat kongelig beskatning som skulle stå ved lag: Hver mann som var på fiske i Vågan skulle gi kongen fem fisker. Sagane opplyser dessuten at Øystein lot bygge en kirke i Vågan.

 

   Videre fortelles det at kong Øystein lot anlegge en havn ved Agdenes i innseilingen til Trondheimsfjorden. Denne omsorgen for ferdselen langs kysten passer godt med kongens virksomhet i Bergen og Lofoten. Opplysningen om havnen synes nå å bli bekreftet av arkeologiske funn. De siste undersøkelsene av dette havneanlegget viser nemlig – i motsetning til tidligere undersøkelser – at det virkelig er fra Øysteins tid. På denne måten får vi stadfestet sagaenes bilde av Øystein som en fredelig konge, som var aktiv hjemme over et bredt felt, men den litterære staffasjen i sagaene må vi fremdeles se bort fra.

 

   Fra Munkeliv er det bevart et kongehode i marmor, med innskriften EYSTEIN REX, som er datert til noe før midten av 1100-tallet. Skulpturen finnes nå i Historisk museum i Bergen.

 

   Øystein døde av sykdom 1123, og etter det regjerte Sigurd alene til 1130. Øystein hadde en datter, Maria, som ble gift med Gudbrand Skavhoggsson. Opprørskongen Olav Ugjæva, som var kongsemne mot Magnus Erlingsson 1165, var deres sønn.

 

Kilder :

  • Store Norske Leksikon