Logo

 

     

 

 

 

Untitled
  • Home
  • Historier
  • Kontakt
 
Untitled
  • Da Brurstol-Brura
Ble Rasende
  • Snøskred og
Andre Ulykker
  • Drukningsulykker
  • Vi kjører til
Ballstad
  • Lofothest
  • Bedehuset i
Ballstad
  • Isak i Tåa
  • Lofoten som
Forvisningssted
og Straffekoloni
  • Telefon
  • Gode og Dårlige
Fiskemerker
  • Nordlandsbåten
  • Fra Vuggen til
Graven
  • Telegraf

 

 

 

 

 

 

 

 

Ballstad Vestvågøy

 

Lofoten som forvisningssted og straffekoloni.

 

  Det var opprinnelig slik at folk som var dømt som forbrytere, ble sendt  til Bergen eller Trondheim for å settes i tukthus til avsoning av straffen, og var det ingen annen leilighet å få sendt dem med til disse byene, var bøndene pliktige til, uten godtgjørelse, å frakte dem frem; helt opp fra Hålogaland, hvor det ingen fengsler var, utenom lensmannsarrestene, måtte tukthusfangene befordres den lange vei, og det var jo nokså besværlig og risikabelt samtidig som det voldte stort tidsforbruk for de bøndene som ble pålagt å utføre transporten.    Helt fra 1687 var Nordland og Finnmark som et eneste vidstrakt forvisningssted, men fra den 10. september 1784 bestemte et kongebud, at  bare Lofoten og enkelte andre steder skulle gjelde som forbryterkoloni, og fra den tid ble Finnmark befridd fra denne plage, mens Lofoten fikk så mange flere av disse uvelkomne individer. I samforståelse med kongebudet av 1784 fant amtmannen i Nordland ut, at det ville være langt bedre også for denne del av landet å sette forbrytelse til nyttig arbeide, og i 1790 ble det bestemt at fanger også fra Salten og Helgeland kunne dømmes til tvangsarbeide i fiskeværene i Lofoten. og denne ordningen sto ved makt helt til 1840. Inntil den tid sendte fogdene i Nordland hvert år inn fortegnelse over de forbrytere som var satt bort som tjenestefolk i Lofoten og hvor de var å finne.    Det var i regelen utuktssynder som man på denne måten avstraffet, de større kriminelle forbrytere måtte, som før, tukthusene ta seg av. Foruten sedelighetsforbrytere ble også tyver og rømlinger sendt til Lofoten. Som det heter i et gammelt dokument. "Det å arbeide i fiskeleiene på de hårdeste steder i landet kunne være like så spægende for deres kåte kjøtt som å sitte på vann og brød."    Særlig mange slike delinkventer ble sendt til Værøy og Røst, der ansås som de mest harde og spægende steder, og hvor de hadde vanskelig for å stikke av.    En tok strengt på forgåelser i den tiden; en sjøgutt som hadde rømt fra et skip i Bodø, ble dømt til å tjene - uten lønn naturligvis - i 4 år hos klokkeren på Røst, og en gutt fra Meløy et halvt års tvangsopphold på Røst for usømmelig oppførsel mot sin far. En tyv fra Salten ble dømt til 5 års plikttjeneste samme sted, og en annen mann fra Salten ble for sitt utillatelige forhold til sin søster deponert til Røst, mens søsteren ble sendt til Andenes. Fremover i 1780 - 90 årene og i begynnelsen av 1800 årene var det en hel rekke av slike forbrytere som ble sendt til forskjellige steder i Lofoten.    Noen av disse, sikkert meget lite velsette «gjester», skikket seg ikke så ille og ble bra samfunnsborgere, mens andre stadig holdt seg til synden og var mer eller mindre uforbederlige. Var det noen av disse «frie» fanger som morsket seg for meget i sitt nye miljø, ble de arrestert av lensmannen og sendt bort, eller folket selv grep inn og kvittet seg med plageåndene. En slik furie av en kvinne som var kommet til Røst og var befolkningen der ute til stor forargelse, ble grepet av noen håndfaste karer som bragte henne om bord i en båt for å føre henne over havet. «Jenta var stri, ho klora og beit, men høvedsmannen greip ei klubbe og lovte at han skulleskulle jamne henne», om hun ikke holdt seg i skinnet.    Mange var det også som stjal seg båt  og rømte over til andre bygder og distrikter, ofte tvers over Vestfjorden, et vågestykke som ofte endte med forlis og død. En ung mann, dømt for tyveri , som i senere tid, d.v.s. etter 1800, var satt ut til Røst for å sone, rømte i en færing og med en eneste rugkavring som niste. Han fant land sør på Helgeland, men her fant han nesten i rettens hender igjen.    Tross denne tilførsel av dårlige elementer, gav dog prost Colban i 1814 beboerne av Røst attest for at de «utmerket seg ved religiøsitet, sedelighet og oppvakt ånd framfor Moskenes og Flakstads beboere», selv om disse mennesker, som helhet betraktet, virket til stor skade ved sitt forargelige levnet. Det var gjerne slik, at om noen av fangene, som vi får kalle dem, vakte for stor forargelse på det sted hvor de var satt, ble de ført til et annet sted, enten lengre borte eller i nærheten. Det er eksempler på at forbrytelser, satt ut til Røst, ble ført over til andre steder i Lofoten.    Røst måtte nok ta imot den største kontingent av denne slags, mer eller mindre defekteindivider, men der falt ikke så få og så på de andre bygdene i Lofoten, mest fiskeleiene.    Som nevnt sto denne ordning ved makt helt til 1840, men etter 1810 – 1814, var der neppe noen slik deportasjon til Lofotstedene.
 
 
 

                                         

 

 

 

 

© COPYRIGHT  Alle Rettigheter forbeholdes  sv-mon.net