Lofothest.

   Lofoten hadde sin egen hesterase, men den er utdødd for ikke så svært mange årene siden, først på 1900- tallet døde den siste hesten av denne rase.

  Forholdene i Lofoten var slik at en nesten ikke trengte hest. Ikke desto mindre har detvært holdt ikke så få. Da det ikke var bruk for hesten, har man latt den gå ute, i likhet med hva skikk og bruk før i tiden var både for sauen og endog kua. Denne «utgang» har vært drevet så vidt, at endog i året 1886 anga en mann at hans daværende 30 år gamle hest ikke hadde vært under tak siden den var årsgammel.

  Når nå mennesket ikke stelte med hesten, så måtte moder natur ta seg av den. Den i ungdomsårene knappe næring gjorde selvfølgelig hesten liten av vekst. Den fikk et stort, grovt og tungt hode med en meget kort, men nokså muskuløs hals. Da den måtte vandre vidt omkring på overordentlig ulendt og bakket terreng, utvikledes bryst- og krysspartiet endog meget godt. Kroppen ble kort, men bred. Benene lave og med stor førhet og styrke. Hesten var hyppigst «glassøyet» og hadde korte, tykke ører. Men det mest bemerkelsesverdige var dens tette og lange hårbekledning. En troverdig mann målte hårenes lengde på et typisk eksemplar av en Lofothest, i 1887 og fant, at hårveksten under halsen målte en god halv meter og dekket fullstendig hestens forkne. Hårene på mellomfoten og koden var så lange, at de fullstendig dekket hoven, om hvilken de dannet liksom et hylster av en sammenfiltret masse. På hestens side og lår var hårene 15 –16 cm. lange, mens de under buken holdt den dobbelt lengde.

 Hvordan kunne disse hestene livnære seg ute, her så langt nordfor polarcirkelen?

  Hvor knapt det enn er med grasveksten, så er den dog god nok om sommeren, til at hesten ikke bare livnærer seg, men ut på høsten blir den trinn og fet. Denne tidsperiode er dog kort, neppe over 4 måneder. De øvrige 8 månedene er det verre, om det enn ikke er alminnelig at det er lengre perioder, hvor temperaturen faller under 0 grader. Når marken da er oversnødd eller tilfrosset, finnes alltid her og der litt kratt, fortærer de grener, liksom hesten med glede under sådanne forhold eter lyng, mose, tang, ja endog myrtorv, om den får tak i det. Vanskeligste tiden er utover november og desember samt de uker senere på vinteren, da storm og uvær raser på det verste. Ellers blir det litt avveksling i føden, når skreien på nyttår søker inn under land. Hesten kan da enkelte dager formelig fråtse i fiskehoder og avfall samt av og til stjele en hel fisk eller rive ned fiskehjeller og fortære den hengte fisken. Henger denne for høyt, reiser hesten seg på bakbeina for å nå opp. Kan den ikke få fisk eller liknende, nøyer den seg med, hva annet der kan finnes, og den er ikke kresen. Til fiskernes skrekk spiser de i nødsfall deres oljeklær, støvler o. i., ja det har endog hendt, at fiskerne offentlig har klaget over, at hesten har gnagd og ete både tofter og riper av deres båter.